torsdag 6. februar 2014

Forbudt Kjærlighet


FORBUDT KJÆRLIGHET:



Hvilket liv vi kunne hatt dersom vi hadde turt leve det fullt ut, er tanken som surrer rundt i hodet mitt idag. Jeg har satt livet i ventemodus, stoppet klokken på det hvite nattbordet og ser hvordan tiden kunne blitt brukt. Friheten er ikke like stor som den var, jeg pleide å være en mann full av energi. Det er mange år siden, langsomt trekker jeg pusten, lar lungene bli fylt av skarp høstluft.  En indre svekkelse fortrenger alt av min styrke og hindrer meg i å reise meg fra min egen seng. Øynene mine hadde engang en safirblå farge, like ung og frisk som nysnøen på marken. Nå er den visket bort av alt jeg har sett i livet.  Livet har så mye å vise, hvert sekund, hvert våkne øyeblikk. Bildene er der, men svinner bort og blir mindre og mindre tydelige med tiden. Jeg traff deg noen få år før du ble syk, og jeg vet at de årene formet meg som menneske. Vi var så unge, tok tiden som den kom.  Vi var opptatt av hverandre og glemte at livet går sin gang. Du pleide å si at du likte morgenen best. Men det var før du traff meg. Den var mer delikat, som du formulerte det. Den lyste opp omgivelsene og gjorde at man glemte alt som ga en ”dårlig smak i munnen”. Men nå likte du kvelden best av alt. Den mørkla alt det vakre, men stillheten tok overhånd og det var enklere å kunne være oss to. Ingen som dømte oss. Du sa at etter du hadde truffet meg, forandret hele ditt syn på livet seg. Vår hemmelighet var så risikabel,  ingen ville forstått det, ingen måtte vite om det . Det vi gjorde var nemlig forbudt i andres øyene. Ingen enset den intense kjærligheten vi hadde for hverandre. Den gang virket tiden ustoppelig, drømmene tok aldri slutt, fordi ”slutt” var så uendelig langt borte. Verden skremte ikke deg, det hadde den heller aldri gjort.  Derimot var jeg den som alltid fryktet morgendagen. Du prøvde å forklare meg at jeg ikke kunne leve livet i konstant frykt. For selv om tiden virker uendelig der og da, vil alt en dag ta slutt.  Grip dagen i dag; Carpe Diem, som du alltid pleide å si.  Nærmest som et livsmotto. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som du sa,  men jeg turte ikke, for tenk om mine foreldre hadde funnet ut av vår forbudte kjærlighet, hva så?
Jeg hadde jo tross alt ikke samme styrke og selvtillit som deg. Høsten kom, dagene fortsatte sin vante gang og dine forventninger til meg ble stadig større. Fremtiden med deg skremte meg i den forstand at jeg drømte om å få barn, stifte en familie. Men det kunne aldri skje, ikke med deg.



- Daniel, er du våken?


Jeg snur meg mot stemmen, det rykker til i de slitne nervene mine. Personen jeg erstattet deg med for flere år siden, lever nå i samme hus som meg. Du var en forelskelse som sant nok kunne vart livet ut, men stoppet opp på grunn av min svakhet for andres ytringer. Da var jeg ferdig, mumler stemmen fra kvinnen jeg hadde valgt inn i livet mitt og hun løfter armen frem slik at jeg kan ta den imot. Hun er alltid der for å hjelpe meg. Linjene rundt munnen hennes har fått dypere konturer, men smilet er fremdeles like mildt.

Hun har aldri fått vite om den store hemmeligheten vi to hadde fra den sommeren da jeg turte være meg selv. Hun blir kjapt oppmerksom på graven foran meg og snur seg så vidt og myser.

- Kjente du ham? spør hun og møter blikket mitt.

- Ja, for mange år siden, svarer jeg litt nølende.

- Hvem var han? vil hun vite.

- En god venn jeg aldri kommer til å glemme, svarer jeg.

Jeg åpner munnen, men ordene kommer ikke ut. Selv etter så mange år klarer jeg ikke si det, smerten og lengselen føles som en innestengt skam i min sjel, en del som aldri vil slippe taket i meg. Og jeg vet at det hadde vært enklere for oss begge dersom hun bare visste det……  Den eneste måten jeg kunne elske deg på den gangen, var i all hemmelighet. En forbudt kjærlighet, dømt til å mislykkes.
Jeg måtte foreta et valg, leve i skjul eller skape min egen familie uten deg. Kvinnen som står ved siden av meg er med andre ord en ”kvinnelig refleksjon” av deg.
Vi ser ned på din grav, hun vet ikke hva du egentlig betydde for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ventet på deg. En del av meg ventet nok bestandig på muligheten av at våre veier skulle møtes igjen.


- Han døde i høst, visste du det før vi kom hit? spør hun.

- Nei, svarer jeg.

- Det visste jeg ikke.

Jeg tar armen hennes godt inn i min egen og reflekterer over hvor mye kjærlighet hun alltid har gitt meg.  Men den har nok dessverre ikke vært 100% gjensidig. Det føles ikke riktig, jeg ”lever et liv på falske premisser” som du pleide å si. Vi går tause sammen bort til den hvite grinden, hånden min rører omsider ved treet vi risset inn våre forbokstaver i.

D + T = Fremtiden

- Har du sett noe så vakkert?  spør hun idet hun ser undrende på meg.

- Det må minst være 50 år siden, svarer jeg.

Jeg glemmer aldri den dagen, vi hadde vår siste piknik og følte oss helt alene på Moder Jord. Kirkegården gir meg alltid en indre ro, pleide du å si. Den gir ro til sjel og sinn.  Og refleksjoner…

- I hvert fall kan ingen dømme oss, svarte jeg

Du reiste deg opp mot treet og sa;

- La oss gjøre kjærligheten vår evig.

Så risset vi inn forbokstavene våre, du min og jeg din.

Kirkegården er stedet du er og alltid vil være. Og stedet der vår hemmelighet vil vare i all evighet. Lett haltende går vi gjennom kirkegården, uten å si noe. Stillheten taler sitt eget språk. Vi var unge og, nå sett i ettertid, kanskje litt gale. Nå må jeg forlate fortiden og leve mine siste dager i fremtiden. I vår alder er man fullt klar over at veien alltid har en begynnelse og en slutt.
Vår vei tok slutt før det hele startet. 

Skrevet av

SE Wattz

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar